www.miraclepower.org
 
   
 
 


 

  Kathryn Kuhlman

(1907 -1976)

 

Artikkeltekst: Gunnar Lund
 

Jeg tror på underverk! Denne sangen ble sunget i de fleste av Kathryn Kuhlmans møter. Og tusenvis av mennesker ville gjøre teksten til sin egen etter å ha vært på et Kathryn Kuhlman mirakel- møte. Det mirakuløse i hennes møter var så synlig og påtagelig at selv den verste skeptiker kunne forlate møtet i forundring.   

Hun var på samme tid en kvinne av ydmykhet. Hun ga Gud all ære for alt som skjedde i hennes liv og tjeneste. Hun gjorde alltid klart at de under som skjedde ikke var hennes verk, men den Hellige Ånds. Folk kom frem i hennes møter for å vitne om at de var blitt helbredet, ikke for å bli helbredet.

Bakgrunn
 Kathryn Kuhlmann vokste opp i trange kår på en gård nær byen Concordia i Missouri i1907. Hennes mor ga henne en streng og displinert oppdragelse, som til tider skapte sår i hennes unge sinn. Hennes far ble hennes trøst og tilflukt. Hun fortalte ham alt og hang om han til enhver tid.

Kathryn elsket sin far og bygde sitt forhold til Gud på sin erfaring med ham. I særlig grad gjaldt det bønnen:

"Jeg måtte fortelle pappa alt.  Jeg visste at pappa ville vite om det.  Det var aldri en person som var lettere å snakke med enn Pappa. Det er derfor dette forhold til vår himmelske far er så virkelig og så personlig.  Jeg lærte ikke noe utenat for å fortelle det. Det kom helt spontant. Og slik er det med vår himmelske far."

Den som hørte Kathryn tale til forsamlingene, kjenner igjen denne spontanitet og åpenhet. Foran de store forsamlingene kunne hun plukke ut mennesker med de mest håpløse sykdommer. Hennes prekner var ikke taler, men samtaler med de syke og lidende. Hun kalte det "heart to heart talk", samtaler hjerte til hjerte.

  

Kathryn Kuhlman elsket Skandinavia. Hun besøkte Sverige flere ganger. Dette bildet er tatt i et av mirakelmøtene hun holdt der. Fokemassene kunne stå opp til et døgn i kø for å  få plass på mirakelmøtet. Når dørene endelig ble slått opp så ble lokalet lynraskt fylt opp av folkehavet, og var du for sent ute så var det umulig å komme inn. Det hendte at tusenvis måtte bli stående igjen på gata.

Tjenestens begynnelse
 I 1913 giftet hennes søster seg med en evangelist og startet en telt-misjon. Ti år senere ble Kathryn en del av denne misjon og reiste med dem som evangelist. Hun var da 16 år. En tid reiste hun med teltet, men etter en tid tok Kathryn pianistinnen med seg og begynte møter andre steder.

Hennes ønske om å preke var så sterk at hun kunne sove hvor som helst. Hun sto ved menighetens alter langt ut i de små timer og ventet på den siste frelsessøkende. Og visste hun at det var ufrelste i salen, kunne hun stenge døren inntil de alle var kommet frem til korset.

I disse første evangelistår lærte hun lojalitet mot Gud og hans vilje. Hennes tjeneste utviklet seg enormt fra denne første begynnelse, men hun endret aldri den vei for ledelse som ble lagt i begynnelsen. «Mitt hjerte er fast. Jeg vil være lojal mot ham hva det enn måtte koste. Vannene har vært dype, og jeg vil ikke si det ikke har vært fristelser.

Jeg ville bedra dere dersom jeg sa det hadde vært et lett liv eller en enkel vei. Men lojalitet er noe mer enn tilfeldig interesse for noe. Det er en personlig hengivelse". Hun krevde også den samme grad av lojalitet hos de som arbeidet hos henne og de som var nærmest hennes tjeneste. Hun var fra barnsben av en administrator, født til å lede en organisasjon.

Den største prøvelsen
 I1934 bygde hun Denver Revival Tabernakle og folk søkte til møtene i hundrevis. Det ble en menighet med søndagsskole, evangelisasjon på gater, i fengsler og på eldrehjem. Fire år senere kom hennes største prøvelse. Og det som skulle føre Guds kraft inn i hennes liv. For det første døde hennes far. Det var etter hennes eget utsagn hennes dypeste dal. Men om dette var den dypeste, måtte det som nå skulle skje komme som en god nummer to.

Som 30- åring møtte hun en 37- årig evangelist. Han var en flink forkynner og en pen og sjarmerende mann. Året etter ble de gift. Hva som så har skjedd, vet man ikke så mye om. Men en ting var sikkert. Det arbeid Kathryn Kuhlman hadde bygd opp så samvittighetsfullt de fem foregående år gikk i oppløsning. Evangelisten var fraskilt med to barn og frykten for skandale gjorde at Kathryn ikke lenger kunne preke offentlig. I 8 år levde hun i skyggen, ofte gråtende ved sin manns side. I seks av disse var hun gift, i to år, etter at skilsmissen var et faktum, forsøkte hun å komme tilbake til tjenesten.

Gjennom en krise
 Etter skilsmissen hadde Kathryn en personlig krise. En skilsmisse-krise var en naturlig reaksjon på det hun hadde vært igjennom. Men for Kathryn var det en guddommelig erfaring. Den vitner om hennes evne til å bruke sine mistak og nederlag til en anledning for Gud. Hun opplevde det hun kalte selvlivets død. Hun var i et følelsesmessig vakuum. Men istedet for å ta skade på sjelen overga hun seg fullstendig til Jesus, og Den hellige Ånd fylte det tomme kar. Faktum er: Hun sier det selv: Hun hadde ingen tjeneste før den dagen. Fra da var Kathryn Kuhlman aldri usikker i sitt kall og hun forlot aldri den vei Gud la for henne. Hun så heller ikke sin tidligere mann igjen, selv om hun var svært glad i ham.

   Inn i helbredelsestjenesten
 De største Guds menn og kvinner har hatt lange perioder i skyggen, men Kathryn Kuhlman kom bemerkelseverdig raskt frem i lyset igjen. Skilsmissen ble holdt hemmelig og underskrevet av en lojal sheriff. Saken ble først kjent da hun var for stor til å innhentes av fortiden.

I 1946, to år etter skilsmissen, begynte hun store møter i Gospel Tabernade i Pennsylvania og begynte samtidig daglige radiosendinger. På denne tiden forkynte hun bare omvendelse. Men tiden var kommet da store helbredelsespredikanter reiste omkring. Den store "helbredelsesvekkelsen" var igang med en rekke predikanter som Oral Roberts, William Branham og Jack Coe. Kathryn Kuhmann var interesset i dette.

Hun så mye uviselighet og feil hos flere av de såkalte helbrederne og var svært reservert overfor flere av deres metoder. »I den tidlige tid av min tjeneste var jeg forferdet over mye av det jeg så på området «guddommelig helbredelse». Jeg ble forvirret av alle metodene jeg så anvendt. Ingen av disse kunne jeg knytte til den Hellige Ånds gjerning eller Guds natur.»

At helbredelser også skulle skje i hennes møter, var derfor en stor overraskelse, ikke minst for henne selv. Det var ikke noe hun la opp til og presset frem, og hun ble aldri, etter eget utsagn, en helbredelsespredikant.
 

 

Den seierrusen og spontane gleden vekkelsespredikanter opplever etter vellykkede møter, fant man ikke hos Kathryn. Her er hun dypt rørt over at denne gutten er helbredet.Hun gav alltid Jesus æren for miraklene som skjedde på møtene.
 
Men allerede i 1947 skjedde det første mirakel i hennes møter. En dame med kreft ble momentant helbredet og ble fremstilt for legene som mirakuløst helbredet.

Damens eget utsagn illustrerer hvordan dette og kommende helbredelser skulle skje i Kuhlmans møter: "Du talte om Den Hellige Ånd", sa hun. "Du fortalte at i ham ligger kraften til oppstandelse. Jeg følte Guds kraft gå gjennom mitt legeme. Selvom ikke et ord var blitt sagt om helbredelse, visste jeg avgjort og bestemt at mitt legeme var blitt helbredet.

Så sikker var jeg at jeg gikk til min lege idag og fikk min helbredelse bekreftet." Helbredelsene skulle bli nøkkelen til Kathryn Kuhlmans usedvanlige suksess. Flere av dem var av en slik karakter at de holdt de strengeste krav for verifikasjon hos legene. De fortsatte i uavbrutt kontinuitet.

 

Tusenvis opplevde å bli helbredet på mirakelmøtene, men desverre ble ikke alle det. Dette plaget Kathryn til det siste. Var det hennes feil, menighetens eller den sykes? Hun fikk aldri noe svar og prøvde heller aldri å gi et  svar på dette mysteriet.

Hundrevis ble helbredet bare ved å sitte i salen. Ofte ble ingen tale holdt, ingen sang sunget, intet høyt stemmebruk utøvet. Gud var ikke døv, mente hun. Noen ganger var det så stille at man kunne høre forsamlingens hjerteslag. Tusenvis av hjerter slo som ett i stille forventning. Fra 1948 til hennes død i 1976 fortsatte hennes tjeneste å ekspandere.

Hun opprettet et fond og alle pengene som kom inn gikk direkte til fondet, bortsett fra en liten lønn hun selv mottok. Hennes tjeneste ble nå utført i det store Carnegie auditorium i Pittsburgh og utført slik vi kjenner det fra blader, bøker, radio og TV. (Ingen møter ble filmet direkte).

Fra 1948 til 1968 hadde hun møter her som var etter manges mening de mest utrolige siden apostlenes dager. Møtene var fullsatt fra første dag. En rapport fra et møte kunne være som denne: Hun snur seg og ser mot balkongen. Noen blir helbredet for sukkersyke. Så snur hun seg mot hovedforsamlingen og peker på noen, astma er blitt helbredet.

Jeg ser at Den Hellige Ånd er i denne del av auditoriet, og hun peker på rullestolene. Plutselig skjer det. Det skjer over hele bygningen. Folk spretter opp av rullestolene helt overrasket. Skinner kastes i været, rullestoler forlates, høreapparater blir kastet. Disse folkene er helbredet.

To nonner i rullestoler reiser seg som om det var den naturligste ting av verden. Folk kommer opp og forteller at de er helbredet. De faller bakover. Noen gråter, noen ler. Timer senere er møtet over og Kathryn Kuhlman står igjen og gråter. Hun gråter fordi hun ser noen bli trillet ut i rullestoler. Hun viser ikke de tegn på tilfredshet eller glede over møtet som man kunne vente.

Den seierrusen og spontane gleden vekkelsespredikanter opplever etter vellykkede møter, finner man ikke hos Kathryn. Hun er mer skuffet enn den person som ikke ble helbredet. Hun stiller spørsmål om hun kunne hatt bedre kontakt med Gud.

Hun stiller et spørsmål hun vil stille til sin dødsdag: Hvorfor blir ikke alle helbredet. Ligger feilen hos henne, hos forsamlingen, eller hos den syke? Hun fikk aldri noe svar, og forsøkte heller ikke å gi det gjennom hele sin tjeneste.

 
Fra 1968 reiste hun over hele verden. Hun var taler under "Den Hellige Ånds konferansene" i Jerusalem. Hun møtte paven. Hun hjalp Vietnam soldatene som vendte såret tilbake fra fronten. Hun møtte Oral Roberts.

I 1976 var kreftene borte. Hun kjempet mot sykdommen, men signalene om kroppens tretthet kunne ikke lenger ignoreres. Hun hadde høyt blodtrykk og svakt hjerte, og døde 69 år gammel. Hun ble begravet i California. De faste radio og tv program sluttet noen år senere, men kassetter og bøker i mengdevis fortsetter å velsigne hjerter og liv hos de som er igjen.

 

Se dokumentarfilmen om Kathryns Kuhlman under Månedens Linker