Russlandsturen mai 2005

Tekst: Runar Balto

Min kone Viktoria og jeg  reiste den 12. mai  med en delegasjon på 27 stykker  fra Karasjok  til Murmansk på Kola-halvøya. En by på størrelse med Oslo i folketall. I den forbindelse skulle jeg preke i den største lutherske kirken i Murmansk. Vi reiste tidlig på morgenen den 12. mai med 50-seteren til "Baltos busser". Vi regnet med tung byråkrati på russegrensen, men vi var lykkelig uvitende om det som ventet på oss.

Godt voksne mennesker:

Delegasjonen besto av 27 godt voksne fra Karasjok og Porsanger pluss et par fra Sør-Varanger. Etter en kort stopp på eldresenteret i Kirkenes satte vi kursen mot Borisgleb( grensepasseringspunktet). Russetolleren var aldeles ikke snill mot oss, og vi måtte bære inn diverse kofferter med hjelpesendinger og videre protester bar ikke fram. Heller ble det ikke tatt hensyn til delegasjonens høye gjennomsnittsalder.

Vill vest på tollstasjonen:

Vel inne på tollstasjonen måtte samtilige kofferter gjennomlyses og kontrolleres, og gjett om at det var vanskelig å forklare tolleren hvordan en koffert full av leker var havnet sammen med pensjonister.  90 % av reisefølget var førstereis-folk og det var litt av et mesterstykke å holde på helliggjørelsen. Er det noe de russiske tollerene er eksperter på så er det å få fram uhyret i de snilleste tantene.

Min frue og jeg gjorde vårt beste med å berolige folket om at dette skulle gå bra og av vi hadde vært ute for verre ting før, og kunne trekke fram en historie og to fra alle våre reiser inn her.

Etter mye om og men  var alle gjennom passkontrollen og all bagasjen måtte bæres for hånd tilbake til bussen. Da vi trodde at det verste var over, da marsjerer en brysk kvinnelig toller inn i bussen og beordrer oss tilbake til kongeriket Norge. Vi manglet en eller annen stempel i busspapirene og 2 års kontrollen på doningen våres var utgått, og vi hadde ingenting på russisk jord å gjøre før dokumentene var i orden. Mismotet i reisefølget var til å ta og føle på. Alle smilene var forduftet fra samtlige fjes og reisegleden opphørt hos de fleste da vi slukøret returnerte til Kirkenes. Jeg tok en rask konferering med fetteren min Ole Georg om hva vi kunne finne på for å få gjennomført turen. Alle setene var fylt med en atmosfære av pessimisme og flere snakket allerede om vendereis til Karasjok, så her gjalt det å få tingene i orden for ikke å miste ansikt.

Frem og tilbake er like langt:

Da foreslår Ole Georg at jeg skal ringe biltilsynet i Sør-Varanger og høre om de kan kontrollere kjerra, og gjett om jeg var snar med å slå på tråden. Men her var det ikke hjelp å få da samtlige kontrollanter var sørpå på et kurs. Da var vårt siste håp Finnmark Fylkesrederi, og de svarte positivt på vår henvendelse, men klokka var så mye at de måtte skrive overtid, og dette ble gjort med en gaffel!!! - Etter rask rådføring med fetteren min ble vi enige om å rulle inn bussen på FFRs garasje.

Hele kontrollen tok 3 timer og vi hadde parkert ca 25 stk. menn og kvinner på et gatekjøkken i Hesseng, med beskjed om at de ikke måtte finne på å bestille middag fordi grensen stengte klokken 1900 og nå var klokken nærmere 16. Men akk nei, alle hadde mistolket beskjeden. Da bussen endelig var klar så måtte vi vente nervøst på diverse anntall  middagsretter på gatekjøkkenet og pulsen min gikk dobbelt så fort som sekundviseren på veggklokka.  Da vi omsider var klare til å dra, så måtte vi sette bussen i full galopp og  kjøre alt hva remmer og tøy holdt tilbake til Borisgleb før grensa stenger for natten. Nå skulle man tro at all bagasje var ferdigkontrollert og at det nå kun gjalt å vise fram pass. Men nei, den samme kvinnelige generalen i en tolleruniform som gav assosiasjoner til et godt dekorert juletre, beordret alle koffertene ut av bussen, og hele gymnastikken gikk i reprise med kofferter inn og ut av bussen og inn og ut av tollstasjonen i Borisgleb.

God mottakelse i Lovozero:

Gjett om gleden var stor da vi omsider etter 8 timers byråkrati  var på vei inn i Russland. Moralen i følget var igjen på topp og rundt 5 tiden på morgenkvisten var vi endelig framme i den samiske byen Lovozero.

Her var det en flott velkomst på hotellet som Norges Samemisjon eier. Her ble det lagt fram et profesjonelt program hvor vi fikk innføring i byens historie. Her var det anledning til å dra på seitseeng og shopping for de som måtte ønske dette. Vi ble godt mottat av Kola-sekretæren Sigfred Giskegjerde og hans stab.

Etter et par dagers stopp i Lovozero bar det videre til Murmansk. Her ble vi innkvartert på en av byens flotte hoteller, nemlig Poljarny Sori. Resturanten ble åpnet kun for oss og vi fikk velge og vrake i spennende menyer. Slik service som vi fikk på dette hotellet har jeg aldri opplevd  maken til. Vi ble behandlet som kongelige!

Vi besøker Ingermanns-Kirken:

Nå var tiden kommet for å besøke Ingermanns-kirken, og her ble vi mottat av stedets biskop. De fleste i vår gruppe fikk si noen ord. Som hovedtaler var jeg kjempenervøs. Hvordan preker man til rolige lutheranere. Vel tenkte jeg, det beste er å være seg sjøl, enten kjøper de deg eller ikke. Jeg forkynte om Jesus på korset, han som forener oss alle på golgata, uansett kirketilhørighet. Er du lutheraner, pinsevenn, læstadianer eller hva som helst du måtte kalle deg: -Jesus er din yppersteprest!

Rett etter preknen blir jeg dratt inn på kontoret til presten, her sveiper han over et kart på kola-halvøya og sier "her har jeg en menighet, her også, og her. ...tilsammen 11 menigheter som han har tilsynsembete over. Du er herved invitert til samtlige!  (..jeg hadde egentlig trodd at jeg ville bli steinet ut, i og med at jeg kanskje ble litt for radikal i svingene..) MEN, hvor feil man kan ta. Dette er en flott menighet og jeg gleder meg til å besøke dem igjen.

Til slutt:

Etter 4-5 flotte dager i Russland var vi endelig tilbake i Karasjok slitne og fornøyde den 16 mai. Tusen takk til Leif-Petter som var primus motor og var med på å gjøre turen komplett og interessant! Tusen takk til alle som var med på turen, vi hadde det mye morsomt sammen og jeg håper å få kunne reise med dere flere ganger! -Tilsvarende tur til Russland blir igjen antagelig i april-mai 2006.